I hundepsykologien opererer man med forskjellige typer forhold mellom eier og hund. Hundepsykologer/atferdsspesialister er uenig om hva slags forhold mennesket skal ha til hunden. Noen spesialister mener at mennesket skal ha et hierarkisk forhold, mens andre mener at vi skal ha et samarbeidsforhold til hunden. I et hierarkisk forhold er det mest naturlig for hunder å bli ledet av et eller flere alfaindivid. Her er hundene avhengig av ledelse for harmoni i flokken. Teorien om et samarbeidsforhold mellom eier og hund, bygger på at hunder har samarbeidsevne og dermed er mindre avhengig av en leder. Hvilket synspunkt man har får konsekvenser for hundepsykologien.

Nyere studier gjort av hundepsykologene og forskerne Doktor Frederike Range og Zsofia Viranyi bekrefter hierarkiforholdet hos hunder. Studiet gikk ut på å sammenligne ulver og hunder i flokk. Hundene og ulvene fikk oppgaver de skulle løse. Atferdsspesialistene konkluderte med at ulvene var mer samarbeidsvillige enn hundene. Hundene hadde et tydelig hierarki, der de underdanige underkastet seg de mer dominante hundene. Resultatet av studiet forteller at hundene som var mer dominante krevde underkastelse fra de underdanige hundene, og at hundene er avhengig av å ha en leder.

 Det kom tydelig frem at det i et menneske – hundeforhold måtte være et hierarkiforhold og ikke samarbeidsforhold, nettopp fordi hierarkiordningen er den mest naturlige ordningen for hunder. For eksempel turte ikke de underdanige individene å utfordre de dominante hundene ved matfatet. Studiet viser til at hunder er mindre samarbeidsvillig enn ulvene, fordi hundene har blitt avlet til å lystre kommandoer og til å være avhengig av menneskelige ledere. Range sier at hypotesen som sier at hunders evne til samarbeid har blitt forbedret gjennom domestiseringen (prosessen der mennesket temmet ulven, utviklingen fra ulv til hund) er feil. Hun sier at den riktige hypotesen er at våre forfedre har avlet hunden for å være lydig og avhengig. Ulvene har større grad av samarbeidsevne, som gjør at de fungerer som en harmonisk enhet ved samarbeid fremfor hierarki. Etologen James Serpell, gratulerte Range for sitt forskingsprosjekt og sa «Godt jobba, men det er ikke det samfunnet for hundetreing vil høre. Du kan ikke si ordet dominant rundt hundetrenerne» Serpell sier også «Finnes fenomenet dominans hos hunder? Svaret er åpenbart JA!» Atferdsterapauten Minique Udell støtter Ranges resultater og sier at hun har kommet frem til samme resultat i sine forskningsprosjekt.

Det at mange hundetrenere stenger sine ører for ordene dominans og hierakri til tross for studier som bekrefter hierarkiteorien, forteller om en form for egoisme slik jeg ser det. Da tar man mer hensyn til egen ekstremhumanisme enn til hva hunden faktisk behøver for å få en trygg og sunn tilværelse. Det er ikke rart at mange hundeeiere lar seg overbevise om at samarbeidsforholdet er det som gjelder, når hierarki, ledelse og dominans blir sett på som uetisk og dyreplageri.

I en flokk med hunder, vil man kunne observere lederhunder også kalt alfaindivider, mer dominante hunder og underdanige hunder (rangstigen). Flokken er avhengig av minst én sterk leder for å kunne overleve. Noen av de viktigste oppgavene lederen/ene har, er å beskytte, korrigere,forme flokken og se til at medlemmene av flokken får sine grunnleggende behov møtt bl.a. mosjon og disiplin (regler, grenser). Lederen, som er det mest dominante individet, tilfører således trygghet til flokken. Det er ikke uvanlig at de mest dominante spiser først, så de som er mindre dominante og til slutt de underdanige. Mange valper fødes som naturlige følgere (underdanige). Flere valper fødes som mer dominante og kun et fåtall individer fødes inn i lederrollen (naturlige ledere). Det sier seg selv at det er naturlig at det fødes få lederindivider når det ikke trengs mange for å lede en flokk.

Innenfor visse raser vil man kunne finne flere dominante individer enn andre, fordi man har avlet på dominante gener. Det vil f.eks. være naturlig å finne flere dominante individer i Rottweilerbestanden enn Goldenretrieverbestanden. Kort sagt, man finner mest sannsynlig flere dominante individer blant brukshunder enn selskapshunder. Grunnen til dette er at mange brukshunder brukes som offentlige tjenestehunder f.eks. i militæret, i politiet og som tollhunder. Hos hunder som avles til slikt bruk, er man gjerne opptatt av sterke, dominante gener. Selv om oppdragelsen utgjør mye av det atferdsmessige sluttresultatet, vil også det genetiske grunnlaget være vesentlig for atferden. Hunder som tjenestegjør for det offentlige kan virke fryktløse, dominante og for noen «too much to handle». På grunn av dette vil disse hundene trenge tydeligere lederskap enn noen andre. Disse hundene får både mye mental og fysisk trening, hvilket er meget nødvendig for å holde dem mentalt stabile. Trenerne som håndterer disse hundene er nødt til å sette seg inn i hvordan hundens sinn fungerer, for å kunne trene dem rett og på en hensiktsmessig måte.

Når jeg sier at en vil finne flere dominante individer i bruksgruppen (1) enn selskapsgruppen (2) betyr det ikke at det er uvanlig med dominante individer i gruppe nr. 2. Jeg har sett hunder som er født til å være dominante i denne gruppen også, men at det er flere dominante individer i gruppe nr.1. er ingen hemmelighet. Det finnes også noen raser i selskapsgruppen der det er vanligere å finne dominante individer enn i andre raser innenfor samme gruppe (Eks. innenfor visse terrierraser). Det er også viktig å huske på at noen raser brukes som både brukshunder og selskapshunder og at oppdrettere av samme raser kan ha forskjellige formål, noen for eksempel med fokus på utstilling og gemytt og andre med fokus på helse, utholdenhet, sterk mentalitet osv.

Moren til valpene går inn i en lederrolle, noe som tydelig kommer til syne når valpene begynner å bevege seg rundt om kring. Moren skaper regler og grenser. Dersom en valp begynner å forsvinne fra rekkevidden, er det ikke uvanlig at hun vill løfte den og bære den tilbake til flokken. Om leken mellom to valper skulle bli for intens og fiendtlig, vil hundemoren steppe inn og korrigere dem. En valp som er så innpåsliten at det butter over i en respektløshet, vil bli korrigert for uakseptabel atferd. Dominanslekene valpene imellom er en viktig del av oppveksten og vil forberede dem på livet som ligger fremfor dem.

Hundemoren korrigerer valpene ved å bl.a. klappe/daske dem ned i bakken med labben, holde valpen nede i bakken med kjeften sin, bite dem i øret, holde labben over dem eller halvveis sette seg på dem. Det er klart at valpene ikke alltid synes korrigeringen er like behagelig, men det er slik moren kommuniserer til valpene at det er visse regler som må følges og det er slik valpene lærer hundeetikk. Sagt på en annen måte er stimulusen behagelig vil valpen fortsette, er den ubehagelig vil den stoppe en atferd. På denne måten vil moren kunne ha kontroll over valpene, veilede og forme dem. Dersom fremmede individer nærmer seg valpene er det naturlig for dem å søke tilflukt hos individet som skaper stor trygghet hos dem, nemlig moren.

Våren 2013 fikk Ronja 12 flotte valper. Jeg fikk dermed privilegiet å studere denne valpeflokken i noen måneder og hvordan Ronja som mor og flokkleder oppdro sine valper utelukkende ved bruk av korreksjon. Det var utrolig lærerikt for meg å se valpene sammen med sin mor, hvilken tillit og bånd de hadde til henne.

Et lederindivid er rolig, bestemt og selvsikker. Denne energien gjør at flokken ønsker å følge lederen fordi den formidler trygghet.Det er vårt ansvar å se til at vi formidler trygghet gjennom å signalisere samme energi som en lederhund ville gjort rundt flokken sin. Hunder følger kun selvsikre, rolige, avbalanserte og bestemte ledere. Jeg mener hunder skal ledes, ikke lokkes. Dette fordi jeg anser ledelse et behov hunder har. Når vi tar inn en hund i vårt hjem må vi være innstilt på å være hundens leder. Dersom vi ikke tar lederrollen i vårt hjem, vil hunden automatisk ta denne. Det blir en påtvunget lederrolle som på sikt vil lede til stress hos hunden. Hunden må da vokte huset, tomta, menneskene m.m. Dette skaper ubalanse fordi de fleste hunder ikke er født til å lede og er avhengige av en stabil leder for å kunne bli trygge hunder. Det er lett å ville følge minste motstands veg. Jeg forstår at det er lettere å slippe å oppdra hunden, slippe å lage regler som må følges og la være å sette seg inn i den kunnskapen en leder må ha for å lykkes. Når man skaffer seg hund er det «enklest» å la den gjøre akkurat som den vil eller å oppdra den slik man ville oppdratt sitt barn. Problemet er bare at hunden som regel vil komme til et punkt der den er blitt så stresset at den ikke makter mer og utvikler atferdsproblemer. Atferdsproblemer er et uttrykk for frustrasjon hos hunden.

En gang hadde jeg en hund til rehabilitering som var så redd at hun krøp mer enn hun gikk, med halen mellom beina. Selvtilliten til denne hunden var bitt knust. Hun var mistenksom ovenfor fremmede, men ikke bare det, hennes skepsis hadde gått fra mistenksomhet til aggresjon. Hennes redsel hadde gjort henne nevrotisk. Når jeg spurte eieren om hunden fikk mosjon, mental trening og lederskap, sa hun at hunden fikk mosjon innimellom og disiplin i ny og ne. Da jeg spurte eieren om hunden fikk lederskap, var svaret tydelig nei. Det hadde gått så langt at hunden i sin frustrasjon hadde begynt å drepe andre dyr. Jeg fortalte eieren at det at hunden hadde drept dyr ikke nødvendigvis betød at hunden var farlig, men at hunden gjennom drepingen ble kvitt deler av sin frustrasjon. På samme måte som vi mennesker prøver å bli kvitt vår frustrasjon gjennom visse handlinger, prøver hunden å bli kvitt sin frustrasjon på sin måte.

Etter tre uker med mosjon, disiplin og lederskap kunne jeg nesten ikke tro at det var samme hund som jeg hadde hentet for tre uker siden. Fra å være full av angst, territorial og aggressiv mot andre hunder, til å være en hund med god selvtillit som var omgjengelig og min lojale følger. Formelen; mosjon, disiplin og lederskap hadde fridd hunden fra all angst og mistenksomhet. Denne hunden viste seg å være en naturlig følger, altså det jeg vil kalle for en underdanig (ikke det samme som kuet) hund. Hun var ikke skapt til å lede. Den påtvungne lederrollen knuste hundens selvtillit, ro og «personlighet» og skapte kaos i dets sinn. Hvorfor tar så et dyr som i utgangspunktet er et underdanig individ, lederrollen? Grunnen til dette er, som tidligere nevnt, at dersom hundeeieren ikke tar på seg lederrollen, vil hunden gjøre det. En flokk er ikke hel uten en leder, men blir sårbar. I naturen er mange dyrearter avhengig av en leder, nettopp fordi lederen gir flokken beskyttelse, veiledning og ro. En leder representerer således en trygghet og ved uteblivelse av lederskap vil hunden oppleve en form for trussel og dermed i egen frustrasjon forsøke å tre inn som leder/ta det ansvaret, selv om det ikke faller seg naturlig for den.

 Når jeg i fortsettelsen vil si noe om hundens behov for lederskap, vil jeg dele dette opp i fire temaer:

• Lederskapets betydning
• Lederens energi
• Negativ og positiv forsterkning
• Regler og grenser

Lederskapets betydning

Målet med lederskap er ikke å på noen måte «trykke ned eller kue» hunden, men er å skape trygghet. Trygghet får hunden kun gjennom lederskap. En tydelig, forutsigbar og rolig leder er hva som kreves for at hunden skal få et lykkelig liv. Lederskapet går først ut på å sette seg inn i hvilke oppgaver en leder har, deretter ta lederrollen og følge den opp. Alpha og leder betyr det samme. Det er dessverre mange som mistolker ordet leder. Når man danner seg tankekart om hva det vil si å være leder, vil det være naturlig at neste ord i rekken blir dominans. Mennesker tenker gjerne at dominans er noe negativt og at dominansens hensikt er å kue eller trykke ned andre individer, samt påføre andre individer ubehag og smerte. Dette er ikke sant. Dominans er livsnødvendig i en flokk for at flokken skal overleve. Dominansens hensikt er å skape struktur, oden og trygghet. Dominans er energien (signalene) en leder av en flokk utstråler. Når jeg sier at du som din hunds leder skal være dominant, betyr det ikke at du på noen måte skal være aggressiv. Det handler heller ikke om å skremme dyret så det frykter deg! Å være dominant handler om å være selvsikker, bevisst, bestemt og konsekvent. En leder skal formidle trygghet og forutsigbarhet, ikke frykt og uforutsigbarhet. Lederskap handler om å veilede hunden og å oppfordre til god selvtillit.

Lederindividet tar avgjørelser, styrer atferd, stopper atferd og endrer atferd ved korreksjon og gir beskyttelse. Lederindivider leder flokken, og går gjerne i frontposisjon når de vandrer eller tar initiativ til vandring. Det er noen som påstår at det bare er tull at hunder må gå ved siden eller følge eierne når de er ute på tur. Det er slettes ikke tull, fordi denne atferden kan observeres i en flokk med hunder. Det er vitenskapelig bevist at det finnes hierarki med leder/e og følgere. Følgere skal følge. Det er også vitenskapelig bevist at hunder som ligger i frontposisjon i flokken er lederhunder og mer dominante enn øvrige hunder. Dermed er det logisk å anta at  hunden ser deg som leder, hvis det er du som ligger i fronposisjonen og deg som følger og den som leder, dersom du følger den!

Siden hundene har blitt avlet til å være avhengige individer, lystre kommandoer og følge en leder, er det vårt ansvar å se til at hundene får møtt det behovet de har for lederskap!