HUNDENS SINN MÅ VI RESPEKTERE

FORORD: følgene skriv inneholder ordet "hierarkifornektere". Dette ordet er ikke brukt for å være nedlatende mot de som fornekter et hierarki. Det er kun brukt som forkortning for "de som fornekter et hierarki".

Hva er egentlig et sinn, og hva er det som gjør et hundesinn og menneskesinn så forskjellige fra hverandre? Et sinn kan defineres på mange måter, men her velger jeg å bruke en enkel definisjon slik at "sinn" blir lettere å forså.

Jeg vil definere et sinn slik: Et sinn (psyke) involverer et fysisk organ, hjernen og en rekke funksjoner som er knyttet til et individs psykologiske fungering. De psykologiske funksjonene er knyttet til en arts nevrologiske struktur (hjernestrukturen) Veldig enkelt forklart gir forskjellig anatomi (hjerne) forskjellige psykologiske uttrykk/forskjellig psykologi. Hjernens anatomi har altså mye å si for en organismes fungering, og den psykologiske fungeringen  styres av blant annet kjønnshormoner, samt av nivåer av nevrotransmittsubstanser som f. eks. nivåer av serotonin. Antall reseptorer (mottakere) individet har for for en substans vil også kunne ha noe å si for individets individuelle fungering. Konklusjonen blir at når vi snakker om et sinn (psyke), snakker vi om hjernen med dets psykologiske funksjoner. Vi snakker da gjerne om et individ eller en arts grunnleggende kognitive fungering ( tankefunksjon, resoneringsfunksjoner), et individs følelsesliv, samt driftene til et individ. 

Psykologi handler om mye! Det handler om alt fra hvordan en art mottar, bearbeider og reagerer på informasjon fra omgivelsene, til temaer som omfatter psykologiske lidelser og også behandling av disse. Det første beskriver generelle funksjoner, det andre beskriver funksjoner (forsvarsmekanismer osv) som kan knyttes opp mot destruktiv atferd (atferdsforstyrrelser, kliniske lidelser).

Mange vet at forskjellige organismer har forskjellig anatomi. Det flere desverre ikke ser ut til å vite, er at forskjellig anatomi gir forskjellig fungering.

Hundehjernen og menneskehjernen har veldig forskjellig anatomi og har dermed også veldig forskjellig fungering. I praksis betyr dette at vi ikke kan kommunisere med hunden, slik vi ville kommunisert med et menneske. Det er mange profesjonelle atferdseksperter og hundetrenere som desverre ikke forstår dette. De opptrer som om hunder har evner som hjernen deres ikke har anatomi for. Hierarkifornektere vil forsvare unnlatelse av korreksjon ved å blant annet hevde at hunder ikke trenger korreksjon fordi de kan tilpasses/tilvennes alternative metoder. Jeg liker å si det, at det at hunder kan tilpasse sine handlinger sine omgivelser, betyr ikke at de burde ha tilpasset seg omgivelsene. Iblant kan tilpasninger være så unaturlige sett fra hundens perspektiv, at de ikke burde tvinges til å tilpasses. Slik er det bare. Det er helt unaturlig for en hund å tilpasse seg et liv uten noen form for korrigering. Korreksjon er et viktig kommunikasjonsverktøy. Man kan ikke bytte ut korreksjon med ignorering eller distraksjonsmanøvere. Korreksjon er hundespråk som forteller at hunden gjorde noe galt. Korreksjonsfornektere "korrigerer" hunden ved å blant annet fjerne ting den liker. Når dette (fjerning) ikke er en del av hunders naturlige atferdsreportoar hvordan i all verden skal hunden forstå at den gjorde noe galt. Det eneste du har klart å formidle til hunden, det er at noe den liker ikke er tilgjengelig mer. Ikke bare det, men hunden fikk belønning for å være ulydig i det den fikk utføre den ulydige handlingen (handlingen du ikke stoppet), hvordan formidlet du da at det den gjorde var galt. Det eneste du har gjort er å gi hunden et alternativ. Å gi hunden et alternativ (å ha en eier som er begeistret for den eller en eier som ignorerer) er ikke det samme som å lære hunden at han har gjort noe galt. Å ignorere hunden er ikke å fortelle at en hund har gjort noe galt, det betyr bare "jeg vil ikke være sammen med deg akkurat nå" (du bare unngår å vise interesse for en atferd, atferden kan reduseres men ignorering setter fortsatt ingen tydeligve grenser). Ved å ignorere (snu ryggen til) kan du få en hund som vet hva du liker og ikke liker, og det er veldig nødvendig og også bra for hunden, men det kan ikke på noen måte erstatte korrigering. Distraksjonsmanøvere (hund må velge mellom yndlingsball eller ulydighet er igjen kun å gi hunden flere alternativ. Jeg sier ikke at det i seg selv er dårlig, for det er det ikke! Jeg bare sier det at både ignorering og distraksjonsmanøvere formidler noe annet enn det korreksjon formidler. Av den grunn kan ingen av delene erstatte korreksjon. 

Hvem er vi til å si at hunder ikke trenger noe som er en 100% naturlig del av deres naturlige kommunikasjon. 

Til hierarkifornekternes forsvar ønsker jeg å si at jeg forstår deres skepsis! Jeg forstår at man som menneske kan slite med å korrigere ens hunds destruktive atferd! For oss som har empati, er det helt naturlig at selv bare tanken av å korrigere ens hund kan vekke sterke aversjoner (sterkt ubehag). Samtidig ønsker jeg å understreke at våre følelser ikke gir oss rett til å frata hundene en såpass naturlig og ikke minst viktig del av deres psykologi. Det er viktig at vi forstår, at det er vi som må tilpasse oss hundenes psykologi. Hundene skal ikke måtte tvinges å tilpasse seg oss.

Videre vil jeg si at korreksjon har blitt misbrukt, på en slik måte at veldig psykisk syke folk har påstått å korrigere hunden, når de i praksis bedrev mishandling, ikke korreksjon. Med andre ord oppnådde de ikke noe annet en livredd hund. Hvis du opplever å få en mer engstelig hund, har du ikke korrigert hunden men straffet den. Korreksjonens hensikt er å fremme balanse, ikke ubalanse og frykt er Ubalanse. Jeg ønsker aldri at hundene mine skal frykte meg, det hadde vært helt.... Ja jeg finner ikke et sterkt nok ord for hvor vondt det hadde gjort. Mine hunder er deler av meg, skader jeg dem, så skader jeg meg selv (psykisk) Det eneste jeg ønsker er respekt, og den respekten skal gå begge veier. Som hundeeier skylder du hunden din et tonn med tålmodighet, før du eventuelt korrigerer hunden din (kun dersom det trengs og aldri dersom det ikke trengs) ! Det andre du faktisk skylder hunden din er rettferdig behandling! Du kan kun behandle hunden din rettferdig dersom du har forståelse for hunden! Du må forstå at ikke alt er ulydighet, men hunden kan faktisk akkurat som meg og deg, bære uheldig og det skal hunden ALDRI korrigeres for! For det er ikke noe annet enn straff!

Videre har jeg noen oppfordringer til både de som er hierarkianerkjennere (slik som meg selv) og hierarkifornekterne. Før jeg kommer med oppfordringene, ønsker jeg å forklare den hierarkiske modellen i mer detalj. Jeg ønsker å gi en litt mer dyptgående innføring i hva den hierarkiske treningsmodellen innebærer. Jeg ønsker å definere ordene rangordning, underdanighet og dominans samt forklare når jeg bruker  korreksjon, ignorering og distraksjon. Jeg ønsker også å snakke endel om hunders sensitivitet/følsomhet og hvordan jeg tilpasser treningen deretter.

SENSITIVE HUNDER, KORREKSJON OG INKOMPETENTHET

Følsomme hunder kan trenge en lengre periode med tillitsdannelse (til deg som trener/eier) før det er aktuelt å benytte seg av korreksjon. Med andre ord er det ikke lurt å være rask med å korrigere hunder med tillitsskader, det kan bare gjøre vondt værre, spesielt hvis man er uheldig å korrigere hunden på feil tidspunkt. Det kan trigge usikkerhet og gjøre vondt verre. Et annet scenario som kan trigge mye usikkerhet hos en hund er hvis hunden blir korrigert uten at den vet hvorfor. Denne feilen gjør mange hundeeiere og det de ender opp med er hunder med økt stressnivå og i værste fall frykt. Eiere som har prøvd å korrigere hunden sin og som i den forbindelse opplevde at hunden ble mer redd, kan da konkludere med at korreksjonen skapte frykten, når det aldri var korreksjonen i seg selv som skapte problemet, men at korreksjonen ble brukt enten feil eller på feil tidspunkt.

Hierarkifornekterne har en tendens til å peke på studier som viser at hundeeiere som korrigerer hundene sine har mer redde hunder. Problemet med slike studier er bare at eiernes kompetansenivå på hundeatferd ikke kommer frem. Derfor kan ikke slike studier bekrefte at det var korreksjonen i seg selv som var problemet, for det kan like gjerne være den som korrigerer sin utførelse av selve korreksjonen som ble feil og som derfor skadet hunden psyke.

Jeg tror det kan være noe sant i at hundeeiere som korrigerer hundene sine kan ha mer usikre hunder, men ikke på grunn av korreksjonen, men på grunn av at timingen og selve utførelsen ble feil! Som nevnt tidligere vil hunder som f.eks ikke vet hva de blir korrigert for, bli usikre. Skjer dette mange ganger nok kan man faktisk ende opp med en redd hund. Andre argumenter for hvorfor "korreksjon fører til angst" studier ikke holder mål, er fordi det finnes en rekke andre mulige faktorer som kan ha skylden for angsten. Mange som korrigerer hundene sine er f. eks veldig sinte eller irriterte i korreksjonsøyemed, dette tar ikke slike studier hensyn til. Det kan like gjerne være eiernes aggresjon som gjorde disse hundene redde. I så fall var det ikke korreksjonen som trigget frykt, men eierens aggressivitet. En tredje feilkilde ved slike studier er at man ikke vet eiernes motiv for å korrigere hunden. Mange som korrigerer hunden kan tenkes å ville ha en "quick fix" med andre ord kan vi snakke om en gruppe utålmodige hundeeiere, som kun bryr seg om en ting, at problematferden stopper. Mennesker med utålmodige personligheter er faktisk vanligere en mange tror og hvis man er utålmodig er det liten sannsynlighet for at man gjør ting på en korrekt måte. Korrekt korreksjon krever mye forarbeid i form av at hunden først må forstå hva det er du prøver å forhindre, og først når du med sikkerhet vet at hunden vet dine intensjoner, først da er det ok å korrigere dersom hunden er ulydig. Valpen må først lære at du kommuniserer med den ved bruk av ord (mennesker er verbale), den må så lære hva slags forventninger som er knyttet til de ulike ordene. Når det er på plass vil hunden skjønne når den avviker fra forventningene og da er det ok å korrigere. På samme måte som en hund ville korrigert en annen hund som ikke lystrer. Fra et hundepsykologisk perspektiv gir det ingen mening, at hunder skulle bli mer nervøse når vi korrigerer de, sammenlignet når de blir korrigert av andre hunder. Det som derimot skaper problemer, er når vi forventer at en valp eller voksen hund skal oppføre seg, når vi aldri har lært den hvordan vi kommuniserer forventninger (ord: nei, slutt osv). Så lenge retningslinjene for korreksjon er de samme, så burde det heller aldri bli noen problemer. Ved å gå frem på denne måten, kan du vite at valpen har lært dine forventninger, andre hunders forventninger trenger valpen ikke å lære (de snakker samme språk), men siden vi er mennesker og ikke hunder, trenger hunder å lære at vi også forventer noe, på samme måte som hunder forventer noe av hverandre. Og hva skjer i en hundeflokk hvis noen ikke oppfører seg? Da enten ignoreres, avvises eller korrigeres hunden som ikke lever opp til de andre hundene forventninger.

Men tilbake til studiet.Det å si at det er en korrelasjon (sammenheng) mellom korreksjon og frykt på en slik måte som slike studier fremstiller, er ikke sant. Det er ikke sant på grunn av alle feilkilder ved slike studier. Over 70% av alle hundeeiere jeg møter klarer ikke lese hundene sine korrekt, hvordan i all verden skal de da klare å korrigere hunden på rett tidspunkt. Bare det i seg selv ødelegger hele troverdigheten til slike studier og dette er kun én feilkilde. Så er det neste feilkilde, faren for at de som korrigerer hunden er utålmodige og/eller folk som vil ha en quick fix. Neste feilkilde, faren for at de som bruker korreksjon har sinneproblemer osv... Med andre ord kan ikke slike studier konkludere med at korreksjonen har skylden. Hunder som lever i flokk (med mye ressurstilgang) og korrigerer hverandre daglig, virker ikke redde for hverandre. Så sannsynligheten for at det var selve korreksjonen som gjorde hundene redde, er veldig lav, jeg vil til og med tørre å påstå at den sannsynligheten ikke eksisterer. Hvis man har litt kunnskap om hvordan menneskers følelser påvirker hunder, vet man at disse har en enorm innflytelse. Hunder er også veldig intuitive i den forstand at de forstår ens motiver, og hvis eierens motiv bare er å få slutt på atferdsproblemet og eieren korrigerer hunden i affekt (mens han er sint), er det ikke rart hvis hunden ble redd. Dette versus en eier som er apatisk kald mens han korrigerer hunden (altså legger null følelser i det) og som fokuserer på å hjelpe hunden. Det er stor forskjell mellom de to, og tro meg en hund ville reagert helt forskjellig i de to forskjellige scenariene.