Hvorfor hundepsykologi?
Hvorfor bør man lære hundepsykologi og hvordan oppstår atferdsrelaterte problemer? Jeg møter flere hundeeiere som har hund med ett eller flere atferdsproblemer. Manier (når hunden er ”besatt” av ulike gjenstander mm.), aggresjon, angst, hyperaktivitet, panisk bjeffing, uønsket tygging eller ødeleggelse av inventar o.l., ulydighet, og frykt for enten høye lyder, gjenstander, dyr eller mennesker er eksempler på relativt vanlige atferdsproblemer.
Det finnes to treningsmetoder som brukes i rehabilitering og trening av hunder: premieringsbasert og korreksjonsbasert trening. Jeg personlig bruker begge metodene. Mennesker og hunder oppfatter verden på ulike måter. Vi sanser først med ørene, så med øynene og til slutt oppfatter vi lukter, mens hunden sanser ”baklengs”. Hundens sinn og hukommelse fungerer annerledes hos hunder enn hos mennesker. For å kunne kommunisere på en naturlig måte med en hund, er det viktig å forstå hundens sinn, sanser og kroppsspråk. Ved å lære hundepsykologi vil vi få den kunnskapen vi trenger for å kunne dekke hundens ulike behov og således forebygge atferdsproblemer.
Under domestiseringsprosessen (prosessen hvor ulven ble tilpasset menneskelig levestil) ble bl.a. lynnet linjeavlet til å passe menneskelige behov. Dette var et viktig skritt i temming av ulv fordi de mest lydige/føyelige/underdanige individene ble brukt videre i avl. Etterhvert ble ulvene linjeavlet til hunderaser. I tillegg oppsto det genetiske mutsjoner som også påvirket fenotypen (utseende). En av de største forskjellene mellom ulven og hunden idag er at hunden ikke skal ha like stor grad av sosial læring som ulven. Dette gir mening fra et ovelevelsesperspektiv. Hunden trenger rett og slett ikke lære seg overlevelsesmekanismer på tilsvarende måte som ulven, da hunden ikke trenger å overleve i naturen. Med sosial læring mener jeg læring som foregår mellom artsfrender (f.eks. ulv som lærer noe fra en annen ulv).
Dominans: Dominans tilfører flokken ledelse og dermed trygghet. Dominans er et ord som har fått veldig negativ oppmerksomhet i hundemiljøet. I hundemiljøet er man ofte vitne til at folk forbinder ordet med tvang, altså påtvunget styring/kontroll. Når man tvinger noen til noe påtvinger man en atferd hos vedkommende, som i følge hun selv, hun ikke hadde noe behov for. Tvang innebærer fangenskap og ikke frihet. Tvang er altså ikke noe som fører til en gode, men heller stress. Ordet tvang kan ikke brukes om ordet dominans, siden ordet innebærer goden frihet! Ikke bare det men mennesker har gjennom domestiseringsprosessen skapt et behov i hunden for dominans, altså ledelse. Gang på gang blir det bevist at hunder som får "fri" oppdragelse blir problemhunder som vandrer fra hjem til hjem fordi ingen vil ha de. Eierne er ofte blant de som avskyr ordet dominans, men dominans er faktisk et viktig verktøy for å hjelpe hunden med emosjonsregulering (å regulere sine følelser). Lærer ikke hunden å styre sine egne emosjoner, så er den dømt til å feile og hunder som feiler ender ofte opp døde på søppelfyllingen. At mennesker utvikler aversjoner mot fenomener ( i dette tilfellet dominans) som er med på å hjelpe dyret med emosjonsregulering, er helt forkastelig. Dominans betyr ingenting annet enn bestemthet/selvsikkerhet/Å gjøre krav på noe og innebærer bl.a. formidling av regler og grenser på en naturlig måte (en måte som hunden kan relatere seg til/forstå). Siden hunden din IKKE lever i en balansert flokk med hunder som kan korrigere emosjonell ubalanse, så er det faktisk DITT ansvar, å møte hunden på samme måte en annen balansert hund ville møtt den. Har du flere enn en hund og du selv ikke kan hundepsykologi, er det veldig sikkert at minst en hund begynner å utvikle unoter og stol på meg når jeg sier at dersom èn utvikler unoter vil som regel en eller flere andre følge på.
Husk at du aldri må korrigere en hund når du selv ikke er i emosjonell balanse, gjør du det straffer du hunden og det er selvsagt uakseptabelt. Korreksjonens hensikt er å stoppe ustabil atferd (på en mekanisk måte), ikke å skremme hunden!
I forholdet mellom deg og hunden din er det du – mennesket – som bør være den som avgjør når ting skal stanse. Hvis hunden bestemmer dette har du ikke kontroll. For å være en trygg leder må du ha kontroll i alle situasjoner, hvis ikke tvinger du lederrollen på hunden hvilket resulterer i at hunden på sikt vil kunne utvikle atferdsproblemer og som resultat av det, begynne å uatgere. Dermed bidrar du til en svært uharmonisk tilværelse for din hund, når hunden må leve i kronisk (konstant) stress som ufrivillig vokter av eiendom mm. I tillegg fører fri oppdragelse til at hunden ikke lærer seg å måtte forholde seg til visse reger og grenser. Dette fører gjerne til mye stress og utagerende atferd på sikt.
Dersom vi ønsker å formidle til vår firbente venn at det er vi som passer på den og ikke omvendt, er det viktig at vi lærer oss hva det i praksis betyr å være selvsikker, bestemt, tydelig, og rolig (ikke sint eller aggresiv).
Hunder ser ut til å være født med behovet for å tilfredstille mennesklige behov. La oss ikke utnytte denne fine siden, men i stedenfor la oss motivere til å ha samme type lojalitetsfølelse ovenfor våre firbente venner!
Når du gir hunden hva den trenger for å være sunn, fornøyd og avbalansert, blir du en bedre flokkleder. Først da vil du representere trygghet og således bli oppfattet som en omsorgsperson.